Lokket frem julefølelsen  Bladet Tromsø, onsdag 22. desember 2004

For femte året på rad lokket Jardar Johansen fram julefølelsen da han inntok Elverhøy kirke tirsdag kveld. I en fullsatt kirke sang Jardar Johansen tradisjonsrike julesanger, samt et knippe mer ukjente verk. Han inviterte til allsang, og gjorde nummer sammen med datteren Sunniva Johansen (13). Johansen klarte til slutt det som var hans intensjon; nemlig å pirre fram den gode, lett avslappede julestemningen. Men det skulle ta litt tid. Konserten åpnet forsiktig med nevnte Sunniva, som var gjesteartist for anledningen. Hun dro fram en liten fortelling, tonesatt av pianist Gunnar Berger, og deretter kom pappa Jardar luskende og satte i
gang med velkjente "Glade jul". Jardar Johansen slet en del i begynnelsen, det må sies. Et eller annet teknisk tull gjorde at det stadig kom elektriske smell i høyttalerne - smell som slo sprekker i idyllen som ellers rådet i en stivpyntet Elverhøy kirke. Med ujevne mellomrom smalt det i høyttalerne, og publikum - som ble vugget stille av gårde mot juleherligheten - skvatt naturligvis til. Teknikken kan man aldri stole helt på, og det er synd når teknikken legger en demper på helhelten. For det gjorde den helt klart i går. Tok løs Ikke før et godt stykke ut i konserten fikk man fikset problemet, og først da ble det hele slik det skulle være. Da låten "Jingelbell rock" ble dratt fram fra nissesekken, tok det av. Jardar Johansen, som synlig virket stresset av tingenes tilstand i begynnelsen av konserten, torde slippe seg mer løs, og det smittet umiddelbart over på publikum. Jardar har en utrolig stemme, som varmet i gårsdagens vinterkulde. Sammen med Sunniva Johansens langt lysere stemme fungerte den nesten enda bedre, og jeg tror det fort kan bli magiske toneøyeblikk når de to finner hverandre skikkelig. For gårsdagen var en smule preget av nerver - naturlig nok. Holdt seg på matten Den ellers klippestødige Jardar bommet ved et par anledninger i inngangen til vers, og sammen med de nevnte tekniske problemene ble det ikke helt optimalt. Dessverre. Man skal ikke leke seg for mye med godt innarbeidede tradisjoner. Når musikere prøver seg på nytolkninger av høyt elskede sanger som folk flest har gode minner til, ender det ofte opp med tragedie. Jardar holdt seg stort sett på matten, og leverte kjente perler slik man i stor grad er vant til å høre dem. Noe som må sies å være en styrke, all den tid man lett faller for fristelsen og sette litt for mye personlig preg på det hele.
tekst: stian saur foto: ronald johansen