PORTRETTET  Nordlys, lørdag 15. november 2003

NAVN Jardar Johansen ALDER 29 SIVILSTATUS Kjæreste, tre barn YRKE Artist og dirigent for GospelCompagniet AKTUELL Gir ut juleplate

- Her vokste jeg opp, erklærer Jardar Johansen. - Det var aldri noe press fra foreldrene mine. Men det skjedde alltid noe spennende her. Han tar oss med på en rundtur i Frimisjonens rommelige bygg. Søndagsskolen. Den lille scenen der ungene gjorde sine første famlende opptredener. Den antikke pastorstolen, som var så spennende å prøvesitte. Frimisjonen har alltid vært hans andre hjem. Med noen avbrudd, når han gjennom ungdomstiden fattet interesse for andre ting å gjøre på fritiden. - Men mesteparten av tiden herjet jeg her ute i gangen, og skled på trappegelenderet, avslører han på vei opp til kirkesalen. Ved alteret står forsterkere og et flygel. Her øver også GospelCompagniet, som han fortsatt dirigerer etter at han rent midlertidig tok over etter sin mor for fire år siden. Da var han allerede et kjent navn som solist. Siden har han oppdaget at han kunne samle fulle hus som soloartist. Nå gir han ut juleplate og forsøker å leve av stemmen han ble velsignet med. Han setter seg ved flygelet. - Nå har jeg meldt meg ut av menigheten. De siste to og et halvt årene har vært tunge. Jeg hadde en skilsmisse. Han spiller noen strofer fra salmen som har trøstet mennesker i motgang, fra Jakob som flyktet ut i ørkenen til dekket på det synkende «Titanic». «Synes meg veien trang». - Før, når jeg har hatt tunge stunder, pleide jeg å komme hit, sette meg ved pianoet, og gråte en skvett. Det hjelper, på merkelig vis. - Tror du det er Gud eller ditt forhold til huset som hjelper? - Jeg tror jo på Gud. Selv om jeg har meldt meg ut av menigheten, har jeg ikke meldt meg ut av Gud. Utsikten er begrenset når vi ligger i kjølvannet til Jardar Johansen gjennom korridorene. Han er bred som en buss, og misforsto egen fysikk dit hen at han valgte idrettslinja på videregående. Forbausende nok drev han det lenger i badminton enn i vektløfting. - Alle spilte fotball, jeg ville gjøre noe annet. Senere viste det seg at brystkassen først og fremst inneholdt sterke lunger, og han endte likevel på Alfheim - som forsanger. Da han ble far som 17-åring, fikk han også annet å tenke på enn musikkutdannelse. - Musikalitet er noe du har, ikke noe du lærer. Med litt innsats ville han klart å tyde notene som danser rundt på stativet, men i praksis bruker han besifringen. - Jeg støtter meg til pianisten. Utenfor står Jardarmobilen, med navn og telefonnummer. Ser du den kjøre forbi, er det sannsynligvis med syngende sjåfør. Som liten sang han i baksetet. - Da tok jeg andrestemmen. Det ble for kjedelig bare å synge førstestemmen. Det var nok derfor jeg ble trukket mot gospel. Der er det fri utfoldelse. Nå har han hoppet av en stødig jobb som bankansatt forsikringsselger med en sluttpakke som midlertidig sikkerhetsnett. Han skal rett og slett leve av sang og glede. Og sorg, han synger også i begravelser. - Det lå i bakhodet lenge. Da tilbudet kom om sluttpakke, holdt vi på med denne plata, og jeg regnet med å ha flere konserter neste år. Det var nå eller aldri. - Er du redd for å ødelegge en hyggelig hobby når du gjør den til levebrød? - Det er en fare, men jeg har alltid likt å synge. Ikke slik å forstå at jeg synes det er artig å synge i begravelser, men jeg ser det betyr mye for dem som er der. - Noen av byens musikere tror begravelsene vil bli langt bedre besøkt fremover? Johansen ler like høyt og ofte som han synger. Båndopptakeren kortslutter øyeblikkelig. - Jeg har faktisk et par under mistanke. Eller så kjenner de forferdelig mye folk. Han venter ikke i bakrommet for å komme ut, lire av seg en sang og heve en sjekk, men sitter i kirken under hele begravelsen. Da kan han lodde stemningen og tilpasse stemmen deretter. - Er det en gammel person som har vært syk lenge, er folk triste, men samtidig litt lettet over at han eller hun har fått fred. Da synger jeg deretter. Andre ganger er jobben tung. – Jeg sang i begravelsen til en 40-åring som hadde dødd av sykdom. Datteren gikk opp og fortalte om alt de ikke kom til å få oppleve sammen. Jeg og Robert Franzen som spilte var oppløst i tårer. Etter en begravelse er jeg kjempesliten. Samtidig må jeg jo ta litt betalt. Det er disse jobbene jeg håper å betale regningene med. Ingen regning som måtte dumpe ned i postkassen vil få ham til å bruke desember i skytteltrafikk for å synge «Så går vi rundt om en enebærbusk» for fulle folk med ribbefett på slipset. – Jeg gjør ikke taffeloppdrag. Ikke at det er noe galt i dem, men jeg forsøkte og syntes det var ubehagelig. Helst skal folk følge med når jeg synger. Det spøkte for karrieren da han som 16-åring fikk forsøke seg som solist for første gang. - Det gikk på trynet. Han gikk hjem og la stemmen på hylla. Men ett år senere forsøkte han seg igjen. - Det gikk veldig bra. - Har du noensinne hatt sceneskrekk?	For meg handler jul om at det ble født en spesiell liten gutt. Jeg håper at de som hører på musikken skal føle at jeg tror på det jeg synger om.
	- Jeg blir sjelden nervøs, og da er det mer for å snuble på vei opp eller sette fyr på hatten. Det var andre sett. Jardar legger hatten på bordet ved siden av seg, og merker at folk begynner å se storøyd på bordet i stedet for på ham. Og det lukter svidd. - Så ser jeg at jeg har lagt hatten på stearinlyset. Han blir beskrevet som en ildsjel uten like i koret, som ikke er påtrengende kristelig av seg til å være tilknyttet en menighet og synge gospel. Faktisk høres både agnostikere og alminnelige syndere blant stemmene, til og med en toller. Forrige påske var Johansen med en gjeng til Chicago for å bli inspirert. - Helt sinnssykt! - Europeisk gospel er gjerne veldig finslipt. Vakkert nok, men amerikansk gospel er mer rufsete og mer ekte. De er mer opptatt av å formidle teksten enn om én stemme er for kraftig i forhold til de andre. Som besøket i «First Missionary Baptist Church ettellerannet». - De har lange navn. Delegasjonen fra Norge var de eneste hvite menneskene som fant veien til kirken utenfor Chicago den dagen. Det var som en amerikansk film - førti trinne damer med hatt. - Så kommer en dame bort og hilser på oss, og sier hun har noe å fortelle. Så begynner hun å synge, en gammel gospel i valsetakt. De andre reiser seg og synger med. Du føler deg enormt velkommen. Flere korister kommer inn. Og en liten hær av musikere med alt fra keyboard til triangel. - Så går de over i en gospel vi har hatt i koret. Jeg kjente tårene strømme. Han hadde med seg opptaker og mikrofon. - Det er omtrent bare jeg som høres på opptaket! - Kan man egentlig bo i husbankhus i Tromsø og forstå gospel? - Jeg tror de sosiale forholdene i USA er veldig forskjellige. Kristendommen har større betydning. Når de priser Gud i gospelen, hører du at det kommer fra sjelen. I Norge har vi det kanskje så bra at det ikke blir like intenst. Under kriser og krig slutter flere opp om kirken. - Og når det blir jul? - Og når det blir jul. Og når det blir jul, holder Jardar konserter. Snart braker det løs, og før det må han være ferdig med julegavene. For etter siste konsert 21. desember «dett æ i donge». Etter flere oppfordringer fra publikum som vil ha musikken med hjem, har han laget cd-platen som ligger foran oss. Johansen synes julemusikk ofte er i overkant pompøs. – Jeg ville ikke ha den så polert – ikke overfylt med bjelleklang, strykere og blåsere. Julemusikk handler mer om stemning. Derfor består akkompagnementet på «Jardar – varm desember» stort sett av Gunnar Bergers piano. De elleve sangene er like forskjellige som snøfnugg i Skomakergata. Side om side med «O helga natt» kommer «Nordnorsk julesalme» og «Mary's Boychild» med datteren Sunniva. – Jeg håper vi fant en måte å bevare julekonsertene på. Vi ville unngå å bli for kommers, men det er vanskelig med julemusikk. Hvis denne selger nok, har han en ny plate i magen. Og tekster, skrevet sammen med Lars Orvold. - Det er åpne tekster, som kan tolkes på flere måter. Noen vil mene de handler om noe oppover, sier Johansen, og peker mot Ham i det høye.	- Men de kan også handle om mellommenneskelige forhold. Folk har forskjellig opplevelse av samme sang. Paus synger «O bli hos meg». Midt i teksten forteller han om en som snakker med Gud, og Gud titter ned og sier «Å, bor det fortsatt folk der?». Mange reagerte og mente det var blasfemisk. Da spurte jeg om de hadde tenkt på om han mente det annerledes - at det er så få som vender seg til Gud og trenger hjelp. I plateomslaget er et sitat fra Lukasevangeliet. - For meg handler jul om at det ble født en spesiell liten gutt. Jeg håper at de som hører på musikken skal føle at jeg tror på det jeg synger om. Men jeg har ikke noe imot julenissen heller, jeg synger om ham på julekonsertene. Når jeg synger «Det er makt i de foldede hender», tenker jeg heller ikke på at det er en salme. Mange lurer forresten på hvorfor jeg synger en gammel og glemt tekst, men den og «O helga natt» er blitt gjengangere i konsertene. Han har trukket fulle hus også med mer verdslige konserter. Først en slagerparade med Elton John og Billy Joel. - Vi hadde lekt med tanken en stund. Først tenkte vi å gjøre noe digert, men da feiget jeg ut. Så kom vi på konseptet med bare trommer og bass, og valgte Elton John og Billy Joel som vi vet folk liker. Lykken ville ha det til at byens største Elton John-fan, journalist i Bladet Tromsø, kom på første konsert. - Når du får terningkast seks, betyr det mye. Vi hadde opprinnelig satt opp to konserter, og endte med fem eller seks - alle utsolgt. Neste gang tok han for seg Phil Collins og Paul Simon, og bygde opp et trofast publikum. Johansen innrømmer gjerne at han ikke er altfor finspist i musikksmaken. - Jeg hører en sang på radio, og når jeg kjøper plata, er det ikke for å høre på de tolv andre. Jeg liker ofte musikk som mange andre liker. På Elton John og Billy Joel-konsertene har jeg valgt ut de mest populære låtene fordi det er dem jeg har lyst til å synge. De er sannsynligvis blitt populære fordi de er best. Johansen er så folkelig at han har opptrådt på dansegalla og tre ganger vært hovedartist på Rorbua, i tillegg til koring for et mangfold artister som Johnny Logan, Tor Endresen og Benedicte Adrian. Etter en uenighet med Tor Endresen om korarrangement på Rorbua, setter han seg ned for å konspirere med kollega Lene Wika. - Vi kupper det, sier Johansen. Centimeter fra dem står Esben Holm fra NRK og gliser med rullende kamera. - Nå er jeg ferdig i showbusiness, tenkte jeg. - Men vi kuppet det. Helst vil han det skal være både billig og bra. Både Jardarsolo og konserter med GospelCompagniet er rimelig underholdning. - Jeg er blitt advart om at billige billetter er det samme som å si at det er dårlig kvalitet. Men folk må få gå på konsert uten at det skal koste skjorta og ræva. Jula er dyr nok som den er. Jeg drar selv ikke på konsert når det koster 300 kroner. Er du sammen med to andre, forsvinner nesten en tusenlapp. Sinnssykt mye penger. Til manges undring sto han heller ikke i køen under årets Idol-audition, selv om det ikke har skortet på oppfordringer. - Jeg var faktisk så nær å melde meg på Idol i fjor. Han viser en millimetertykk glipp mellom fingrene. - Men det kræsjet med noe. Dessuten var jeg usikker på om de ville ha en småfeit, skilt trebarnspappa. - Så ble det Kurt. - Så ble det Kurt, ja.

tekst: torkil emberland
foto: ole åsheim